Rosenkreuzernes historie

Fra røttene i antikken og frem til vår tid

Det finnes mange spørsmål rundt Rosenkors-Ordenen AMORCs tilknytning til de gamle mysterieskolene i Egypt og til de historiske rosenkreuzerne. Er vi en direkte videreføring av antikkens visdomsskoler og av rosenkreuzerne som første gang ble beskrevet i tyske manifester på begynnelsen av 1600-tallet?

AMORC skiller mellom organisasjonens historie, som startet i 1915, og det vi kaller den tradisjonelle historien, som går tilbake til Egypt 1400 år før vår tidsregning.

Tradisjonen, slik vi beskriver den, kan ikke dokumenteres historisk. Følger vi de åndelige strømningene fra antikken frem til moderne tid, finner vi likevel tydelige tegn på hvordan modige kvinner og menn – ofte med livet som innsats – har ført visdomstradisjonene videre til søkere i etterfølgende generasjoner. 


Det som i tidligere tider var skjult og hemmelig, har i vår teknologiske tidsalder blitt tilgjengelig for alle, ikke bare for AMORC.

Collegium Fraternitatis, symbolsk fremstilt av Theophilus Schweighardt, 1618.

Rosenkors-Ordenen AMORC viderefører en rikholdig arv, der visdom fra ulike tradisjoner forenes. I tråd med de opprinnelige rosenkreuzernes ideal formidler AMORC denne kunnskapen videre til dagens søkere.

Nedenfor tar vi deg med på en reise tilbake til de gamle mysterieskolene og gir deg et kortfattet innblikk i hvordan visdomstradisjonene har blitt videreført gjennom tidene.

Etter en presentasjon av AMORC her i Skandinavia, avsluttes reisen med lenker til tre moderne Rosenkors-manifest utgitt av AMORC på 2000-tallet. De er en hyllest til alle som prioriterer sin åndelige søken og dermed bidrar til å føre tidløs visdom videre inn i fremtiden.

De gamle mysterieskolene

Kartusj Thutmosis III

Den esoteriske visdommen som finnes i Rosenkors-filosofien, spores tradisjonelt tilbake til mysterieskolene i det gamle Egypt og Babylonia.

Ordet esoterisk stammer fra det greske «esoterikos», som betyr en viten forbeholdt en krets av utvalgte mennesker, det vil si de innviede. Mysterier kommer fra det greske «mysteria», som betyr å holde hemmelig.

Farao Thutmosis III (regjeringstid 1479-1425 fvt.) samlet de ulike mysterieskolene som fantes i Egypt på hans tid. Dette representerer et symbolsk startpunkt for visdomstradisjonen AMORC formidler.

Fra de store kulturene i Egypt og Babylonia kan vi følge kunnskapens utbredelse til antikkens Hellas, Midtøsten, Romerriket og inn i middelalderens Europa, der kunnskapen ble ført videre i skjul bak tykke klostermurer.

Den skjulte kunnskapen kom til syne igjen under renessansen, da gamle hermetiske og filosofiske skrifter ble oversatt og utgitt på nytt. Dette ga opphav til flere tanke- og trosretninger.

Rosenkreuzerne skapte en syntese av disse forskjellige retningene. Det ble utarbeidet et helhetlig system med elementer fra gnostisk kristendom, antikkens filosofi og mysteriekulter, jødisk mystikk (kabbala), alkymi og hermetisme. Undervisningen ble ordnet i grader som de studerende gjennomgikk. Hver grad inneholdt også bestemte øvelser for utvikling av psykiske evner.

Klikk på bildene for utdypende tekst

Antikkens mysteriekulter

Antikkens filosofi

Gnostisisme

Hermetisme

Alkymi

Kabbala

Den esoteriske impulsen i renessansen (ca 1350-1600)

Gresk esoterisk filosofi fikk stor innflytelse i renessansens Europa. I 1462 ble det platonske akademi i Firenze opprettet under ledelse av Marsilio Ficino (1433-1499). Her ble de hermetiske skriftene oversatt til latin, og man studerte også den esoteriske siden av Platons lære.

I 1471 kom Firenzes første boktrykkeri, og lærdommen fra Ficinos mysterieskole ble spredd over hele Europa. Denne filosofien hadde stor betydning for personer som da Vinci (1452-1519), Mirandola (1463-1494), Dürer (1471–1528), Copernicus (1473–1543), Michelangelo (1475-1564), Rafael (1483-1520), Bruno (1548-1600) og Kepler (1571–1630).

Tegning av Leonardo da Vinci

Den første som tok for seg mystikkens guds- og verdensbilde og tenkte det ut i alle dets filosofiske konsekvenser, var kardinalen, teologen og mystikeren Nicolaus Cusanus (1401 - 1464). Han sto i nær kontakt med renessansemiljøet i Firenze.

Cusanus kom frem til at det fysiske universet måtte være uendelig, og han foregrep det essensielle i relativitetsteorien: Tid og rom er ikke faste, selvstendige begreper. De er relative og må alltid ses i sammenheng med iakttakerens posisjon og bevegelseshastighet. Cusanus' skrifter om den kristne treenighets-læren utgjør den filosofiske basisen for det holografiske verdensbildet i kvantefysikken.

De tre Rosenkors-manifestene fra 1600-tallet

Det er først med utgivelsen av det anonyme skriftet Fama Fraternitatis i Kassel, Tyskland i 1614, som rosenkreuzerne og Rosenkors-Ordenen blir offentlig kjent.

Fama Fraternitatis er rikt på symbolske detaljer og handler om fader C.R., en tysk adelsmann fra 1400-tallet. Han reiste til landene rundt Middelhavet og Det nære østen for å tilegne seg kunnskap fra ulike visdomsskoler og tradisjoner.

Tilbake i Tyskland forsøkte fader C.R. å dele denne kunnskapen med de lærde, men de var ikke interessert i nye måter å tenke på. Han valgte derfor å grunnlegge et hemmelig brorskap som skulle bevare kunnskapen for fremtiden. Det var nødvendig å holde brorskapet hemmelig på grunn av den religiøse intoleransen som hersket på denne tiden.

Forside Fama Fraternitatis

I 1615 fulgte Confessio Fraternitatis, som ga ytterligere detaljer om det hemmelige brorskapet. Og i 1616 kom et tredje manifest, Det kymiske bryllup, en symbolsk beretning som strekker seg over sju dager.



Manifestene fikk enorm oppmerksomhet og utløste en «viral» bølge av svarskrift, angrep og kommentarer.

Skriftene fikk en betydelig innvirkning på europeisk esoterisme og inspirerte mange filosofiske bevegelser og fremveksten av en vestlig esoterisk tradisjon.



Kjente navn knyttet til Rosenkors-tradisjonen på 1600-tallet er Francis Bacon (1561-1626), Robert Fludd (1574-1637), Jacob Böhme (1575-1624), René Descartes (1596-1650), Isaac Newton (1643-1727) og Gottfried Wilhelm von Leibnitz (1646-1716).

Opplysningstiden og 1800-tallet

Viktige hendelser

Rundt 1690 brakte Rosenkors-kolonister Ordenen til den nye verden, Amerika. Benjamin Franklin (1706-1790) og Thomas Jefferson (1743-1826) hadde nær kontakt med Rosenkors-filosofer, og den amerikanske Uavhengighetserklæringen fra 1776 er tuftet på en rekke av Ordenens prinsipper.

I Tyskland ble boken Geheime Figuren der Rosenkreuzer aus dem 16. und 17. Jahrhundert trykt i 1785-88, og fra midten av 1700-tallet var et mysterieforbund som kalte seg Orden der Gold- und Rosenkreuzer, svært aktiv.

Tilknytning til frimureriet

I flere europeiske land utviklet det seg nære forbindelser mellom Rosenkors-Ordenen og 1700-tallets frimureri.

Høygradssystemet i mange frimurerlosjer er tydelig inspirert av Rosenkors-filosofien. I «Den skotske rite» får for eksempel medlemmer i 18. grad tittelen Knight Rose Croix.

Frimurerisk symbol for Knight Rose Croix

Side fra Geheime Figuren der Rosenkreuzer aus dem 16. und 17. Jahrhundert

Kjente personer

Mange høytstående frimurere på 1700-tallet og 1800-tallet var samtidig høyt innviede rosenkreuzere. Blant dem kan nevnes den svenske vitenskapsmannen og mystikeren Emanuel Swedenborg (1688-1772), greven av Saint-Germain (ca 1700-1784), Alessandro Cagliostro (1743-1795), Joséphin Péladan (1858-1918) og den kjente mystikeren Papus (Gérard Encausse) (1865-1916).

Det tyske universalgeniet Johann Wolfgang Goethe (1749-1832) var også frimurer og hadde samtidig kjennskap til rosenkreuzerne, som han foreviget i sitt dikt «Geheimnisse».

Rosenkors-Ordenen i moderne tid

Etablering av AMORC i USA

På begynnelsen av 1900-tallet fikk Harvey Spencer Lewis (1883-1939) tillatelse av det gamle ordensselskapet i Europa til å starte en gren av Rosenkors-Ordenen i Amerika.

H. S. Lewis etablerte AMORC i New York i 1915 og var en dedikert og visjonær øverste leder for Ordenen så lenge han levde. I 1927 ble AMORCs hovedkvarter flyttet til San Jose i California, der Ordenen fortsatt er registrert juridisk.

Tidligere måtte søkere motta undervisningen muntlig ved Ordenens møtesteder. H. S. Lewis bearbeidet materialet og skapte på 20-tallet et pedagogisk oppbygd brevkurs som kunne sendes hjem til hvert enkelt medlem. Dette systemet var revolusjonerende for sin tid og ble i begynnelsen fordømt av andre organisasjoner. Senere begynte imidlertid mange å formidle sin undervisning på samme måte som AMORC.

Harvey Spencer Lewis

Internasjonal vekst

Etter de to verdenskrigene var ordensselskapene i Europa sterkt redusert. AMORC i USA hjalp til med å bygge opp Rosenkors-Ordenen i Europa etter 2. verdenskrig og ekspanderte også raskt til andre verdensdeler. Gjennom dette utvidede nettverket ble AMORC en internasjonal, verdensomspennende organisasjon.

Hvor ble det av kvinnene?

Historien vi leser i historiebøkene, handler for det meste om menn. Kvinners rolle ble i mange århundrer sett på som mindre viktig, og deres bidrag ble ofte oversett. Mange aktiviteter var også forbeholdt menn.

Rosenkors-tradisjonen har alltid ansett kvinner og menn som likestilte.

Kvinner spilte en viktig rolle i etableringen av AMORC og hadde sentrale posisjoner i Ordenens organisasjon og virke. Det er en selvfølge at både kvinner og menn kan være aktive på alle nivåer i AMORC.

Mary Banks Stacey (1846-1918),
medgrunnlegger av AMORC

Rosenkors-Ordenen AMORC i dag

Rosenkors-Ordenen AMORC arbeider i dag som et internasjonalt filosofisk fellesskap som formidler en tidløs visdomstradisjon, uten økonomiske eller politiske fortegn.

Ordenen har medlemmer i mer enn hundre land over hele verden. Våre medlemmer representerer alle etnisiteter, trosretninger, kulturer og yrkesretninger.

Rosicrucian Park, San Jose, California

AMORCs verdensomspennende virksomhet er organisert i 16 Storlosjer. Storlosjene formidler Ordenens undervisning på mer enn 20 språk.

De valgte lederne i Storlosjene utgjør til sammen AMORCs internasjonale styre, Supreme Grand Lodge (den Høyeste Storlosjen).

AMORC internasjonalt

AMORC i Skandinavia

Den Skandinaviske Storlosjens administrasjon, Rösan

AMORC kom til Skandinavia med opprettelsen av Den Danske Storlosje i København i 1920. Pioneren bak dette var sykepleieren Carli Andersen (1862-1952). Hun kjente H. Spencer Lewis personlig og var med i New York da AMORC ble stiftet.

I 1933 ble det opprettet en Storlosje i Malmö for Sverige og Finland. I 1976 ble de to Storlosjene slått sammen. Selv om den Skandinaviske Storlosjen er blant de mindre Storlosjene i verden, er den hittil den eneste som dekker mer enn ett språk med både dansk, norsk og svensk.



Siden 1982 har administrasjonen til Den Skandinaviske Storlosjen ligget på Onsala-halvøya, 35 km sør for Göteborg. Vi holder til på Rösan, i en rosa- og hvitkalket bygning med historiske røtter tilbake til 1600-tallet, omgitt av en stor hage. Her er det også et eget tempelbygg.

På Rösan møtes tilreisende medlemmer fra hele Skandinavia for å delta i ritualer og innvielser, motta kunnskap og lærdom utover de private hjemmestudiene, og ikke minst oppleve fellesskap med andre som deler interessen for åndelig fordypning.



Vårt formål har alltid vært: å spre kunnskap om tidløs visdom, bidra til at vi mennesker forvalter våre liv og naturen på en etisk og ansvarlig måte, arbeide for kulturell og åndelig utvikling, og fremheve mystikkens betydning for menneskeheten.

Mer om Rösan

Nye Rosenkors-manifester fra 2000-tallet

Det er nå ca 400 år siden de klassiske Rosenkors-manifestene ble utgitt på 1600-tallet. For å markere dette har AMORC utgitt tre nye manifester som viderefører Rosenkors-filosofien til vår tid. Disse skriftene henvender seg til alle som søker en dypere forståelse av seg selv og verden, og som ønsker å bidra til en mer opplyst, bærekraftig og harmonisk fremtid.

Positio Fraternitatis Rosae Crucis

Utgitt 2001

R+ C

Positio setter søkelys på utfordringene verden står overfor i vår tid, og på vårt felles ansvar for retningen utviklingen vil ta fremover. Budskapet kan sammenfattes i to ord: Våkn opp!

Last ned i PDF-format

Appellatio Fraternitatis Rosae Crucis

Utgitt 2014

R+ C

Appellatio er en oppfølging til Positio og henvender seg til alle som er åpne for dens oppfordring. Formålet er å inspirere til en dypere forståelse av åndelighet, humanisme og økologi.

Last ned i PDF-format

Christian Rosenkreutz’ nye Kymiske bryllup

Utgitt 2016

R+C

Det nye Kymiske bryllup er viet åndelige søkere gjennom alle tider. Teksten er gjennomsyret av symbolikk og formidler en visjon om morgendagens verden – full av håp og tro på fremtiden.

Last ned i PDF-format
Om medlemskap
Bli medlem her

Antikkens mysteriekulter

I den antikke verden (ca 3000 fvt. - 500 evt.) fantes det en rekke religiøse tradisjoner kjent som mysteriekulter. De hadde hemmelige innvielsesritualer som skulle hjelpe deltakerne å oppnå en dypere forståelse av tilværelsen og gi håp om et bedre liv etter døden. Til forskjell fra de offentlige religionene, som var knyttet til bystatenes fellesskap, henvendte mysteriekultene seg til den enkelte søkende.

Mest kjent var de eleusinske mysteriene i det gamle Hellas, viet til gudinnen Demeter og hennes datter Persefone. Innvielsen i mysteriene fant sted nær Athen og tiltrakk seg deltakere fra hele den greske verden. Gjennom dramatiske ritualer og åpenbaringer skulle de innviede få guddommelig innsikt om liv og død, og i ettertid oppleve lykke og velstand.

Andre betydningsfulle mysterietradisjoner var de dionysiske mysteriene i den hellenistisk-romerske kulturen, Isis-kulten som spredte seg fra Egypt til hele Romerriket, Mithras-kulten fra Tarsus i Tyrkia som fikk stor utbredelse og innflytelse i Romerriket, og de orfiske mysteriene i det antikke Hellas, med sin lære om sjelens udødelighet og reinkarnasjon.

Felles for dem alle var bruken av rituell innvielse i grader, streng taushetsplikt, og en indre lære som bare ble avslørt for de innviede.

Mysteriekultene representerte en spirituell understrøm i antikken som la vekt på personlig erfaring, indre forvandling og direkte kontakt med det guddommelige. Deres innflytelse kan spores gjennom nyplatonismen og inn i senere vestlige esoteriske tradisjoner, der mange av de samme prinsippene – gradvis innvielse, symbolsk undervisning og åndelig utvikling – lever videre den dag i dag.

Antikkens filosofi

Antikkens filosofer la grunnlaget for hele den vestlige tenkningens historie. Fra rundt 600 fvt. begynte tenkere i den greske verden å søke rasjonelle forklaringer på tilværelsens store spørsmål, i stedet for å ty til myter og gudefortellinger.

De første filosofene, de såkalte førsokratikerne, var opptatt av naturens grunnleggende byggesteiner. Thales (ca 624-546 fvt.) mente at alt stammer fra vann, Heraklit (ca 540-480 fvt.) pekte på evig forandring, mens Demokrit (ca 460-370 fvt.) foreslo at virkeligheten består av udelelige atomer. Disse tenkerne åpnet døren for en helt ny måte å forstå verden på.

En særlig innflytelsesrik skikkelse var Pytagoras (ca 570-490 fvt.), som grunnla et filosofisk og religiøst brorskap i Sør-Italia. Han er mest kjent for sine matematiske oppdagelser, men hans tenkning gikk langt dypere. Pythagoras så tall og matematiske forhold som selve virkelighetens grunnstruktur – fra musikkens harmonier til himmellegemenes bevegelser. Han underviste også om sjelens udødelighet og reinkarnasjon, og hans skole praktiserte streng disiplin og hemmelighold. Pythagoras' forening av vitenskap, filosofi og åndelighet gjorde ham til en unik figur som inspirerte tenkere i mange århundrer etter hans død.

Med Sokrates (469-399 fvt.) skiftet fokuset fra naturen til mennesket selv. Gjennom sin berømte spørremetode utfordret han athenerne til å undersøke sine egne antakelser om dyd, rettferdighet og det gode liv. Hans elev Platon (428-347 fvt.) videreførte disse tankene og introduserte idélæren, der den sansbare verden bare er en skygge av en høyere, evig virkelighet. Aristoteles (384-322 fvt.), Platons elev, gikk en annen vei og la vekt på systematisk observasjon og logikk. Han bidro til nesten alle kunnskapsområder, fra biologi til etikk og politikk.

I hellenistisk tid (ca 323-30 fvt.) vokste nye skoler frem. Stoikerne fremmet læren om å finne ro i sinnet gjennom forståelse og aksept, epikureerne var opptatt av sammenhengen mellom livsførsel og lykke, mens skeptikerne stilte spørsmål ved selve muligheten for sikker kunnskap. Til sammen formet disse tenkerne et intellektuelt fundament som fortsatt preger vår kultur i dag.

Gnostisisme

Gnostisismen er en mangfoldig religiøs og filosofisk strømning som blomstret spesielt i de tre første århundrene av vår tidsregning. Bevegelsen oppsto i et kulturelt møtepunkt mellom jødisk mystikk, gresk filosofi, egyptisk visdomstradisjon og tidlig kristendom.

Det greske ordet «gnosis» betyr visdom eller erkjennelse. For gnostikerne var ikke frelse noe man oppnådde gjennom tro alene, men gjennom en personlig erkjennelse av sin egen guddommelige natur og den virkeligheten som ligger bak den synlige verden.

Gnostikerne så den materielle verden som ufullkommen – ikke skapt av den høyeste Gud, men av en lavere guddomsinstans kalt Demiurgen. Det sanne guddommelige prinsipp befant seg hinsides den fysiske tilværelsen, og menneskets oppgave var å gjenoppdage den guddommelige gnisten – pneumaet – som var fanget inni den fysiske kroppen.

Gnostisismen ble erklært som kjetteri av den tidlige kirken, og tilhengerne ble i perioder utsatt for harde forfølgelser. Til tross for dette overlevde gnostisismen som en esoterisk understrøm gjennom hele middelalderen. Den kom til uttrykk hos katarene i Sør-Frankrike på 1100-1200-tallet, i enkelte klostersamfunn, og hos kristne mystikere som Hildegard von Bingen (1098-1179), Meister Eckhart (ca 1260-1328), Jan van Ruusbroec (1293-1381), Teresa Ávila (1515-1582) og Juan de la Cruz eller «Johannes av Korset» (1542-1591).

I dag er interessen for gnostisisme økende og lever videre både innenfor kirken og i strømninger som hermetisme, kabbala og rosenkors-filosofi.

Av kjente skandinaviske mystikere med tilknytning til gnostisk tankegang kan vi nevne Henrik Wergeland (1808-1845), Hilma af Klint (1862-1944), Niels Bohr (1885-1962) og Dag Hammarsköld (1905-1961).

Hermetisme

Hermetismen er en åndelig tradisjon fra de første århundrene av vår tidsregning, med røtter i det hellenistiske Egypt. Tradisjonen er oppkalt etter den mytiske Hermes Trismegistos, gudenes skriver. Navnet betyr «den tre ganger store Hermes» og symboliserer sammensmeltningen av den greske guden Hermes og den egyptiske guden Thot, begge kjent som formidlere av guddommelig visdom.

Kjernen i hermetismen er ideen om at det finnes en universell, evig sannhet bak alle ting, en skjult orden som gjennomtrenger alt liv og all eksistens. Det mest kjente hermetiske prinsippet finner vi i Smaragdtavlen: «Som ovenfor, så også nedenfor». Dette er en erkjennelse av at makrokosmos og mikrokosmos speiler hverandre, og at universet er speilet inni mennesket.

De hermetiske skriftene, kjent som Corpus Hermeticum, ble nedskrevet på gresk og omhandler temaer som sjelen, skapelsen, Gud og menneskets guddommelige natur. Disse tekstene fikk stor betydning da de ble gjenoppdaget i Europa under renessansen og inspirerte filosofer, vitenskapsmenn og mystikere i århundrene som fulgte.

Hermetismen har påvirket en rekke tradisjoner, blant annet alkymi, kabbala, neoplatonisme og rosenkors-filosofien. Læren oppfordrer mennesket til å søke åndelig visdom gjennom selvinnsikt, kontemplasjon og studiet av naturens lovmessigheter, og den fortsetter å inspirere mange også i dag.

Alkymi

Alkymi er en av de eldste visdomstradisjonene i verden, med røtter som strekker seg tilbake til det antikke Egypt og Hellas. Navnet selv knyttes ofte til det egyptiske ordet khem, som betyr «det svarte landet» – en henvisning til Egypts fruktbare jord og opprinnelsesstedet for denne kunsten.

I den hellenistiske perioden smeltet egyptisk metallurgi sammen med gresk filosofi, og alkymien tok form som en disiplin med to sider: en ytre, som søkte å forvandle uedle metaller til gull, og en indre, som handlet om sjelens foredling.

Gjennom arabiske lærde ble alkymien videreført og beriket i middelalderen. Tenkere som Jabir ibn Hayyan (721-815) og senere europeiske skikkelser som Albertus Magnus (ca 1200-1280) og Roger Bacon (1212-1292) bidro til å utvikle både dens praktiske og filosofiske sider.

I renessansen fikk alkymien en ny blomstringstid gjennom Paracelsus (1493-1541), som knyttet den til medisin, og gjennom rosenkreuzerne, som løftet frem dens åndelige dimensjon. Med den vitenskapelige revolusjonen ble alkymiens laboratoriearbeid gradvis erstattet av moderne kjemi, men dens symbolspråk og indre tradisjon levde videre.

I dag opplever alkymien fornyet interesse. Carl Gustav Jung (1875-1961) tolket alkymistiske symboler som uttrykk for psykens transformasjonsprosesser, og innenfor esoteriske tradisjoner som Rosenkors-Ordenen praktiseres den indre alkymien fortsatt – forstått som en vei mot selvutvikling og åndelig oppvåkning. Slik har alkymien, fra sine eldgamle røtter til vår tid, bevart sin kjerne: ideen om at forvandling er mulig, både av materie og av mennesket selv.

Kabbala

Kabbala er en mystisk lære fra jødedommen med røtter tilbake til antikken. Den ble utviklet til en omfattende filosofi på 1100- og 1200-tallet i Frankrike og Spania. Navnet, som kommer fra hebraisk, betyr «å motta» eller «overlevering», og refererer til en hemmelig visdom som overføres fra lærer til elev.

Sentrale tekster som Sefer Yetzirah (Skapelsens bok), Bahir (Lysets bok) og Zohar (Stråleglansen) dykker ned i mystiske tolkninger av Tora (de fem Mosebøkene) og universets essens. Et sentralt konsept er Livets tre, som består av ti sefirot – guddommelige utstrålinger eller aspekter som forklarer hvordan det uendelige (Ain Sof) manifesterer seg i skapelsen.

Kabbala søker å avdekke den skjulte meningen i hellige skrifter, utforske menneskets høyere natur, og veilede individer mot forening med det guddommelige. Gjennom symboler, tall, bokstaver og meditasjon tilbyr kabbala verktøy for åndelig transformasjon.

Mange vestlige mystiske tradisjoner har latt seg påvirke av kabbala, blant annet hermetisme, alkymi, frimureriet og Rosenkors-Ordenen. I dag fortsetter både tradisjonell jødisk kabbala og nyere former for kabbalistisk tenkning å tiltrekke seg søkere etter visdom og åndelig innsikt.

«Esoterisme»/«esoterisk» stammer fra gresk esoterikos («indre», «innenfor»). Begrepet beskriver kunnskap, ofte uttrykt i bilder eller koder, som tradisjonelt var forbeholdt en innviet, indre sirkel. Esoterisme innebærer en streben mot en indre, åndelig forståelse eller en dypere mystisk dimensjon.